___________________________________________________________________________
12.7 Reparasjon – Adaptiv effekt
I 1960 publiserte M.M. Elkind og H. Sutton ved National Institutes of Health i USA et interessant arbeid med bestråling av celler i kultur. Når de bestrålte cellene med 10 Gy, overlevde ca. 2 promille. Hvis de derimot delte opp dosen i to like store porsjoner (to doser å 5 Gy) og bestrålte med 2 timers mellomrom overlevde 8 promille. For kortere hvilepauser ble overlevelsesevnen redusert. Dette tolket Elkind og Sutton på følgende måte: Den første dosen på 5 Gy drepte mange celler og påførte andre celler skader som de kalte “sublethal damage”. I hvilepausen kunne disse skadene bli reparert og cellene var igjen “friske” da neste dose ble gitt. Dette kan sammenlignes med en bokser som får en rekke slag, men som reddes av gongongen. I hvilepausen arbeider sekundantene for å få bokseren på fote igjen.
Cellene har altså et reparasjonsverksted. Dette er faktisk nødvendig for at vi skal overleve. Vi skal ikke gå inn på flere detaljer når det gjelder reparasjonssystemene, men heller nevne noen nyere eksperimenter som viser at stråling kan stimulere reparasjonsprosessene.
Eksperimenter som viser adaptiv effekt startet med kromosomskader i lymfocytter (se foran). Kromosomskadene ble indusert av en stråledose på 1,5 Gy. Følgende resultater ble funnet:
1. Når lymfocyttene blir bestrålt med en liten dose før hoveddosen på 1,5 Gy, blir antall skader redusert betydelig (opp til 50%). Den lille stimuleringsdosen må helst være i området 10 til 150 mGy.
2. For å oppnå maksimal effekt må stimuleringsdosen gis 4 til 6 timer før den store dosen. Effekten holder seg gjennom tre cellesykler.
3. Det er også funnet at antall mutasjoner hos bananfluer reduseres når små stråledoser på ca. 200 mGy gis før en stor dose på 4 Gy.
Det er også de siste årene vist i eksperimenter med mus at en kan stimulere immunapparatet. Små stråledoser vil danne proteiner som stimulerer celleveksten i milt og tymus. Dette har en positiv virkning på dannelsen av antistoffer. Det er også andre parametre som kan stimuleres ved små stråledoser.

Konklusjon.
De resultater som er nevnt her tyder på at små stråledoser kan sette igang en rekke prosesser. Ikke alle disse er skadelige, men noen ser ut til å stimulere reparasjonsmekanismene. Små stråledoser stimulerer dannelsen av proteiner som bindes til skadede DNA-molekyler.
Dette er et forskningsfelt i rivende utvikling og konklusjonen så langt er at små stråledoser kan influere på en rekke prosesser, – både negative og positive. Hvis den samlede effekt er positiv snakker man om hormese. Dette er kanskje ikke den beste betegnelse som en kan bruke og det er nok riktigere å betegne det som en stimulerende effekt eller en adaptiv effekt.
Uavhengig av hvilket navn en skal bruke syntes det klart at vi må være varsomme når det gjelder betydningen av små stråledoser (faktisk opp til 100 mSv) utover bakgrunnstrålingen. Dette er noe vi bør ta med oss når vi skal vurdere den helsemessige betydning av radioaktiv forurensning og ulykker som den i Tsjernobyl.